En helt vanlig mandag i Sør-Varanger

En helt vanlig mandag i Sør-Varanger

Skrevet av Marie J. Sommernes, 28. januar 2019

 

Vekkerklokka ringer kl. 05.45. Akkurat litt for tidlig på en mandag, men jeg kommer meg opp likevel og tar med huskyen ut på en morgentur. Jeg ser på gradestokken at det er 19,5 minusgrader, men det føles mildt i forhold til gårsdagens temperatur som var helt nede i 30.

 

Jeg møter sjeldent andre mennesker på disse morgenturene, men jeg ser at det begynner å bli liv i husene her på Hesseng. Noen har lys i vinduene, og andre har vært ute og startet bilen.

 

Frisk morgentur!

Kl. 07.45 er jeg på tur til jobb. Jobben som jeg stort sett kaller for drømmejobben (omtrent 98,7 % av tiden). Da jeg fikk tilbud om denne jobben hadde jeg bare positive tanker om selve jobben, men det var én liten hake…. Jobben var i Kirkenes.

 

Jeg og min daværende kjæreste og nåværende ektemann var innstill på å flytte hjem. Hjem til Finnmark, hjem til familien, hjem til Vestre Jakobselv. Ikke til Kirkenes på «feil siden av fjorden» – en to timers kjøretur fra hjembygda. Men så var det jobben da. En jobb som var helt perfekt for min utdanning. En jobb som ville gi meg massevis av erfaring. En jobb som en nyutdannet tjuefireåring bare kunne drømme om. Det var jo akkurat denne jobben jeg ville ha.

 

Nå har jeg jobbet i Sør-Varanger Utvikling (SVU) i 1,5 år, og jeg angrer ikke. Som ung og nyutdannet føler jeg meg heldig og svært privilegert som har fått akkurat denne jobben. Jeg har mye ansvar, jeg får lede spennende prosjekter, jeg får være med i større beslutninger, jeg møter mange interessante mennesker. Ja, jeg har en fantastisk jobb. Denne jobben hadde jeg ikke fått i Oslo. Ikke nå, men kanskje om ti år med mer erfaring i ryggsekken.

 

Akkurat dette kunne jeg ønske flere tenkte over når de er ferdig å studere og skal ut i jobblivet. Du får flere muligheter ved å jobbe i en liten by. Rett og slett fordi du blir mer synlig.

 

Man er på jobb en tredjedel av døgnet. Det er klart at jobben er viktig for om man trives en plass eller ikke. Og det viste seg jo at Kirkenes ikke var så ille likevel.

 

Kl. 10.00 er vi ferdig med de faste morgenmøtene vi har hver mandag, og planen for uka var klar for å iverksettes. Denne uka for min del består av en del prosjektoppfølging og møter med de bedriftene som har fått prosjektmidler fra SVU. Jeg har også første styringsgruppemøte for rekrutterings- og bolystprosjektet som jeg er prosjektleder for, som denne bloggen for øvrig er en del av. I tillegg skal jeg og lederen min bruke litt tid på å hjelpe de lokale studentbedriftene med forberedelsene til Finnmarksmesterskap for Ungt Entreprenørskap. Vi jobber også med et utrolig kult gründerarrangement som tar mye av arbeidstiden min. Uke 6 blir med andre ord ganske variert – akkurat som de fleste andre arbeidsuker. Litt «skummel» og utfordrende, mest spennende og gøy.

 

Varierte arbeidsdager er nok den største fordelen med å jobbe i et selskap med kun to ansatte. Det liker jeg!

 

Kl. 11.30 er det lunsj. Lunsjen på mandager handler alltid om hva som skjedde i helga. Selv var jeg i bursdag, var ute på tur for å hilse på sola etter en lang mørketid, jeg var på handletur til Finland, og var nok mer innendørs enn jeg liker å innrømme (det var jo faktisk rundt 25 minus hele helga).

 

 

Tilbakeblikk fra helga. Endelig sol etter en lang mørketid!

Vi har kontor på Næringsparken sammen med flere andre bedrifter og organisasjoner og spiser alltid lunsj sammen. Også drikker vi morrakaffe sammen – og to-kaffe. Kaffe er viktig. Små gleder i hverdagen.

Kaffe, te og mye latter med gode «kolleger» i Kirkenes Næringshage. Fra venstre: meg, Oda Camilla Rykkje og Mona Carsten.

Kl. 16.00 kjører jeg hjem og blir møtt av en gira husky som er passe selskapssyk etter mange timer alene hjemme. Jeg hører også lyden av kokkelering på kjøkkenet og blir sulten med en gang.

 

Mannen min er lærerstudent og har vært i praksis i 1. klasse, og har mange morsomme historier å fortelle fra dagen.

 

Etter middag gjør vi oss klar for tur og trening. Den beste starten på uka for min del er sirkeltrening sammen med Sandnes Idrettslag, og jeg gleder meg til å endelig komme meg på første sirkeløkt i 2019. Treninga er allsidig, tung, slitsom, inkluderende og sosial. Da jeg møtte opp på sirkeltreninga første gangen kjente jeg egentlig ingen og visste heller ikke hvem som var med. Men som finnmarkinger flest var også de på Sandes IL veldig trivelige og inkluderende. Alle er velkommen – det er Finnmark på sitt beste!

 

Hjem å dusje, spise, leke og kose med hunden, og etter hvert sove. En fin mandag. En fin start på uka.

 

En kjapp luftetur kl. 22, så tar vi kvelden. Gradestokken viser 22 minus. Jeg tenker på sydenturen som bare er 140 dager unna. Tenk å ligge på en solseng i Hellas med en paraplydrink i hånda… Vel, alt har sin sjarm. Og etter min mening er Finnmark noe av det aller mest sjarmerende. Dessuten er vinteren kanskje den fineste årstiden her oppe. Bortsett fra høsten kanskje, for den er fin! Også er jo sommeren og midnattssola helt fantastisk. Og våren og lange skiturer på fjellet er noe alle bør oppleve.

 

I Sør-Varanger og Finnmark er det i grunnen ganske så fint hele året.

 

 

Velkommen til grensesprengende Sør-Varanger!

 

Marie J. Sommernes

Prosjektkoordinator i Sør-Varanger Utvikling AS

+ Finnmarkspatriot, friluftsentusiast og crazy dog lady.

Lukk meny