K-town er kjempe

- Jeg liker kommunen fordi det er en grensekommune; den grenser til to land, i norsk sammenheng er dette unikt, sier journalist Mourad Abarkach fra Sør-Varanger Avis i ukens blogginnlegg.
  • 13. mai 2019
Skrevet av Mourad Abarkach, mai 2019

Grunnen til at jeg ble bedt om å skrive denne presentasjonen skyldes at jeg er et forholdsvis nytt tillegg til de cirka 10500 sjeler som allerede bor i Sør-Varanger kommune. Hva skiller meg fra disse? Egentlig ikke så mye. Det som brakte meg hit var muligheten til å jobbe som journalist ved Sør-Varanger Avis. Av utdanning er jeg økonom, men i en alder av 30 forstår jeg at journalisme var veien jeg ville gå. Jeg må si at jeg ikke helt visste hva jeg dro til, men det var ikke et hinder.  Et nytt sted og en ny retning i livet kan alle ha godt av. Min mening er at mennesker vokser på utfordringer og impulser.

 

Med arbeidsplassen har jeg vært heldig. Sjefen min legger til rette for meg; en kollega tegner kart for meg når jeg går meg bort; en gir meg en klapp på skulderen og er alltid tilgjengelig for en prat; en annen passer på at jeg har det bra, og er både reservemamma og venn. Jeg har det fint på min arbeidsplass.

 

De første månedene har vært intense, og det skyldes at det har vært mye å sette seg inn i. Men forhåpentligvis vil de siste brikkene falle på plass fremover, og jeg vil kunne få større ro rundt hverdagen, og tiden til å gjøre mer av de tingene jeg liker. Samtidig er det klart at det er en lang vei å gå. Utfordringen er todelt. Jeg må bli flinkere til å kommunisere skriftlig, og bli bedre kjent med kommunen slik at jeg vet hva jeg skriver om. Dette tar tid, krever trening og nysgjerrighet.

 

En tredjedel av min hverdag går på arbeidsplassen. Den andre tredjedel hjemme. Jeg kommer hjem, lager middag, og etter det så befinner jeg meg ofte i en kamp med min egen latskap. Noe ganger vinner jeg, da trener jeg eller går meg en tur. Ellers bruker jeg store deler av fritiden til å lytte til musikk, se film, lese og nyte alenetiden jeg har hjemme. Hjemmet mitt er ennå svært nakent og upersonlig. Forhåpentligvis vil jeg finne anledning til å kjøpe flere møbler, og kanskje noen bilder slik at det ser ut som et hjem. Min bestevenn mener at det ser ut som et seriemorder hjem. Men jeg har alt jeg trenger- jeg spiser godt, har et tak over hodet, og mine overnevnte tidsfordriv.

 

Kirkenes er en fin by. Den mangler ingenting. Selvsagt har det noe å gjøre med at jeg personlig er på et stadiet i livet hvor jeg etterspør mindre ytre stimuli. Men selv som person har jeg aldri brukt altfor mye tid på å tenke hvor jeg er. Tankegangen hvor du leter etter festen, når den egentlig er foran deg, tiltaler meg ikke. Jeg kunne vært alle andre steder i verden. Men nå er jeg her. Og det er opp til meg å gjøre det beste ut av det.

 

Uheldigvis har jeg ikke kunnet kommet meg rundt i kommunen like mye som jeg ønsker. Har ikke førerkort. Så det legger begrensninger på mobilitet. Men gjennom jobben har jeg fått mulighet til å møte masse hyggelige folk fra hele kommunen, det er langt viktigere. Situasjoner som gjør stort inntrykk er ofte stunder du har delt med andre. Slike inntrykk har jeg allerede fått i samtaler med intervjuobjekter, og også ved tilfeldige møter. Dette har vært ytterst berikende og læringsrikt.

 

Jeg liker kommunen fordi det er en grensekommune; den grenser til to land, i norsk sammenheng er dette unikt. Blander du inn det samiske får du en interessant kombinasjon som må reflekteres i språk og mentalitet. En grensekommune gir grensemennesker. Splittet mellom flere identiteter. Her kan jeg føle meg hjemme. Det eneste jeg savner er familie og nære venner. Utover det tenker jeg ikke så mye på nettopp hvor jeg er, jeg synes jeg er på det rette sted til rette tid. Jeg skulle ikke ønske jeg var noe annet sted i verden.