fbpx
En labrotte rapporterer fra grenseland

En labrotte rapporterer fra grenseland

Skrevet av Kristin Forfang, mai 2019

På et hjørnekontor omringet av likesinnede rotter sitter jeg og titter utover jordet for å se om harene som var her i går er kommet tilbake for å høste av grønnsakhagen vår. Samtidig myldrer det av liv i gangen, en gjeng fugletittere har tatt turen hit for å se på utstillinga i 2.etg. Jeg har akkurat tatt imot en bjørnebæsj på kontoret og nå ligger det ca. 20 gjeddeprøver og venter på meg på laboratoriet. Det er ikke alle arbeidsplasser som kan skryte av å huse så mye forskjellig og jeg vil absolutt kalle Svanhovd et innholdsrikt sted.

Svanhovd

Jeg-et i denne rapporten er altså Kristin Forfang, utvandret Helgelending, labrotte og potet. Jeg flyttet til Sør-Varanger i januar 2017 etter at jeg fikk jobb på DNA-laboratoriet på Svanhovd. Som utdannet bioteknolog hadde jeg aldri trodd at jeg skulle få meg jobb utenfor storbyen, men litt flaks og tilfeldigheter gjorde at jeg endte opp akkurat her. Det er deilig å føle at man kan ta i bruk kunnskapen man har brukt et halvt tiår på å tilegne seg, og attpåtil få slettet noe av studiegjelden mens man holder på. Ikke nok med at jeg får ta i bruk kunnskapen jeg allerede besitter, jeg får stadig trimmet de små grå gjennom diskusjoner og nye prosjekter med kollegaene på huset. Det er nemlig folkene som gjør Svanhovd til et flott sted å være. Det er ikke for ingen grunn at jeg orker å kjøre 40 min hver vei på Norges dårligste vei for å komme meg på jobb.

 

Kaldt
Nordkapp

Både i Sør-Varanger og i Finnmark generelt er det små forhold og ikke alt for mange mennesker. Det betyr at de som holder til her må ta litt initiativ og begi seg ut på nye ting for at det skal skje noe. Som selverklært potet må jeg bare få understreke hvor lærerikt og givende det er å få (stort sett) et «JA» til det jeg forslår og steller i stand, uansett om det er noe jeg kan fra før av eller ikke. Man må rett og slett kunne brukes til litt av hvert. Så langt kan jeg skilte med følgende jobbkvalifikasjoner; labrotte, underkvalifisert og overbetalt jordbærplukker, datasupport og løvraker. Men man må også kunne ta litt initiativ på fritiden. For når man kommer rett fra storbyen så er det ikke til å stikke under en stol at det ikke bugner av fritidstilbud for «ikke fullt så unge, men fortsatt lovende damer» her. Men også her møter man mange «JA» hvis man først tar initiativ til noe selv, og det er hjelp å få! Lever man under mottoet «hvis det ikke finnes, så får jeg skape det selv» har man rett og slett alltid noe å gjøre uansett hvor man befinner seg. Og for å være helt ærlig, så er det slike folk vi trenger her i nord. Jeg ønsker med dette andre poteter velkommen til Sør-Varanger!

Lukk meny