Livet blir det vi tillater at det skal være

Livet blir det vi tillater at det skal være

Skrevet av Brita Flottorp, april 2019

Hadde du fortalt meg for ett år siden at jeg om ett år ville bo i Sør-Varanger kommune og jobbe som jobbspesialist for NAV, ville jeg sagt: hvor i alle dager er Sør-Varanger og hva er en jobbspesialist?

 

«Livet blir det vi tillater at det skal være». Dette har jeg over de siste årene jobbet med å innarbeide som mitt motto. Ikke fordi livet mitt alltid er så bra – langt der ifra, men fordi jeg er under en sterk oppfatning av at det du velger å fokusere på i livet har stor innvirkning på hvordan livet oppleves. For de fleste som har vokst opp i vårt lille land, er A4 livet – med de rutiner, forventinger og rammer dette innebærer – det majoriteten av oss definerer som det gode liv. Det følger en lineær fremdrift som er planlagt og kontrollert. Forutsigbar. Trygg. «Riktig». Livets start – barndom – skole – ungdom – utdannelse – ung voksen – jobb – partner – hus – karriere – egne barn – voksen – pensjonist – besteforeldre – livets slutt. Livets vei kan ut ifra idealet synes å styres rett frem, men for de aller fleste av oss oppleves den nok heller som svingete, krapp, opp, ned, og langt ifra det trygge lineære idealet A4 livet representerer. I mitt tilfelle har livet i hvert fall snodd seg mer som dette; en berg-og-dal-bane som har vekslet mellom å være spennende og skremmende. Hadde du fortalt meg for ett år siden at jeg om ett år ville bo i Sør-Varanger kommune og jobbe som jobbspesialist for NAV, ville jeg sagt: hvor i alle dager er Sør-Varanger og hva er en jobbspesialist?

 

Eventyret begynte som de fleste gjør: Det var en gang …. Også kom det en prins – men min prins satt ikke på en hvit hest. Hvis det var en hest så var den nok heller grønn av farge, og istedenfor å skue mot et slott så hadde den nesen vendt nordover, mot forsvarstjeneste i Kirkenes. Tre-til-fem år lød «dommen», men for å gi kjærligheten de beste forutsetningene for å seire, falt valget på flytting. Prosessen med å tenke utenfor boksen var i gang.

 

Jeg er den første til å skrive under på at det er lett å forbli på den stien man har tråkket opp for seg selv. Selv om livet har dyttet meg litt inn og ut av den, så har jeg alltid endt opp med å traske meg tilbake i rekkene. Aldri turt å satse utenfor, ikke sånn helt på ordentlig. Alltid hatt en form for tilbaketrekningsplan. Et lite snev av øyenkontakt med den stien som er kjent.

Med 10 år på baken som prosjektleder innenfor reklame, salg og markedsføring, og med egen etablert virksomhet som yogainstruktør peilet inn mot næringslivet, var det ikke bare-bare å se på andre muligheter. Alle de investeringene som var stappet inn i det livet jeg hadde bygget opp for meg selv i Oslo, stirret meg rett inn i øynene. Jeg var smertelig klar over at den drømmen jeg hadde foran meg krevde nye investeringer for å bli realisert. Noe måtte vike. Jeg visste at det var på tide, og at jeg for en gangs skyld måtte satse. All in.

 

Hva er en Jobbspesialist?

«Utlyst stilling som Jobbspesialist i NAV: Hovedoppgave = jobbmatching; å etablere forståelse for arbeidsmarkedet og arbeidsgivernes behov + hjelpe mennesker som av ulike årsaker har havnet utenfor arbeidslivet, tilbake inn i ordinær jobb basert på den enkeltes ønsker, interesser og ferdigheter». Stillingsbeskrivelsen over er særdeles forenklet, men jeg husker at den traff meg skikkelig første gang jeg leste den. Muligheten til å kombinere interessen jeg har for næringslivet, bedriftsøkonomi, salg, relasjonsbygging, coaching og psykologi, i et prosjekt helt i oppstartsfasen som beskrives som «en innovasjon i arbeidsrettet tiltak», kunne virkelig ikke passet meg bedre. Var det sant? Jeg søkte. Jeg fikk den. Et skritt nærmere.

 

Hvor er Sør-Varanger Kommune?

Finn et kart. Finn toppen av Norge på kartet. Se mot høyre, der buen av landet heller nedover igjen, mot Russland. Der har du Sør-Varanger kommune. Og Kirkenes by. Den byen som alle i min omgangskrets i oppveksten i hovedsak kjente til fordi det var der de uheldige gutta ble sendt etter videregående. De som måtte reise lengst hjemmefra. Til det iskalde nord. Til russergrensa. Det var den etablerte sannheten. Lite visste vi.

 

 

Norges best bevarte hemmelighet.

Etter tre måneder i kommunen blir jeg fortsatt positivt overrasket hver eneste dag; over engasjementet, initiativet og imøtekommenheten hos lokalbefolkningen; over fokuset kommunen og næringslivet har på innovasjon og entreprenørskap; over det havet av ressurser som finnes her i form av kompetanse og interesse innenfor industri, gründervirksomhet, reiseliv og turisme; over hvor rik denne delen av landet vårt er på historie, kulturarv, friluftsliv og natur; over åpenheten, troverdigheten og inkluderingsviljen.

 

Jeg har møtt arbeidsgivere gjennom min rolle som jobbspesialist, som virkelig viser at de trykker inkluderingsdugnaden til sitt hjerte ved å tørre å gi folk en real sjanse. Jeg har fått oppleve verdens nordligste Chinatown gjennom Barents Spetakkel. Jeg har vært på «Morrakaffe med en Gründer» på Tivoli North. Jeg har vært med på mitt livs første fotball cup med tidenes team, NAV, da Visit Cup gikk av stabelen i januar. Jeg har blitt tatt imot av et fantastisk yogamiljø der jeg får leve ut min lidenskap som yogainstruktør på Nordlys Studio. Jeg har spist kake, skålt i champagne og blitt genuint rørt over gjenoppstandelsen av Sydvaranger og de implikasjoner dette vil ha for lokalsamfunnet. Jeg har blitt servert vafler og kaffe etter stengetid på Bistroen i Bugøynes. Jeg har hatt matopplevelser på både Salt og Sur & Turf i Kirkenes sentrum. Jeg har besøkt Snøhotellet med store øyne og måpende munn. Jeg har blitt rørt til tårer under forestilling hos Samovarteateret. Jeg har sett hundespann innta byen under Finnmarksløpet. Til helgen skal jeg på skitur opp Øretoppen med Turlaget. I påsken går ferden på ski over Finnmarksvidda. Og det gledes som en unge til Grenseløsfestivalen går av stabelen i september. Alt dette fantastiske denne kommunen har å by på. Jeg er målløs.

 

«Livet blir det vi tillater at det skal være». Vi drømmer alle om eventyret, men når oppstår det egentlig? Hvis man går og venter på dette eventyret, tror jeg livet kan oppfattes skuffende. Hvert øyeblikk har et eventyrpotensial. Stiller du deg åpen for det, og tar imot de mulighetene livet gir deg, kan reisen ta deg til uante høyder. Tre-til-fem år har gått fra «dom» til «drøm», og jeg er så takknemlig for muligheten. Hvis livet har en mening, er min oppfattelse at denne dreier seg om å lære; lære å se mulighetene fremfor problemene, lære å utfordre de etablerte sannhetene vi alle har, lære å inspirere, la seg inspirere og tillate seg utvikling. Ved å sprenge egne grenser og åpne øynene for det som faktisk ligger rett rundt oss, er det kanskje muligheter for å finne litt eventyr i hverdagen for alle og enhver?

 

Brita Flottorp

Jobbspesialist, Nav Sør-Varanger

Lukk meny