Gratulerer til konfirmantene!

Vilde fikk tale for 20 konfirmanter under Humanetisk forbunds konfirmasjon i Kirkenes. Etter forespørsler publiserer vi talen. God lesning.

(Foto: Bernt Nilsen)

Tale til konfirmantene.

Hei, jeg heter Vilde og jeg har fått æren av å tale for dere på konfirmasjonsdagen.

Ja, her står nok en voksen som skal snakke til og om ungdom.

Jeg var russ det året dere ble født. Så selv om jeg selv tror jeg er ung, så er jeg ikke det i deres øyne. og jeg skal ikke prøve å være det heller, med å framføre en klein Tik tok-dans eller holde denne talen som en rap til melodien til Haugenstua…

Da jeg ble spurt om å holde denne talen ble jeg spurt som en representant for næringslivet. Hva i alle dager er det og hva har det med oss å gjøre? Tenker dere kanskje.  

Jeg er her og skal snakke på vegne av bedriftene i Sør-Varanger. På arbeidsplassen min, i Sør-Varanger Utvikling jobber vi blant annet med å få folk som bor her til å trives og folk som flytter til å ville komme tilbake. Dere om 8-9-10-15 år. Kanskje 20 år.

Jeg vet ikke hvor forskjellige dere er fra meg da jeg var 15 år. Foruten det opplagte: At dere har Iphone og jeg hadde en Ericsson 318, som hele familien hadde på deling. Meldingene kom sigende inn fra siden. De kunne gå som følger: ”Til Vilde. (Prikk, prikk, prikk) KD KD KD?”

Det sto for “ka du? kor du? kæm der?”.

SMS-språk het det. Du svarte på meldinga, men fikk ikke nødvendigvis svar. Men kanskje en venn som stod på døra ikke lenge etter.

Uansett. Selv om jeg kanskje burde ha gjort det, så tenkte jeg ikke så mye på framtiden. På høyere utdanning eller på om jeg skulle flytte fra hjemplassen. Eller om jeg skulle flytte, for så å komme tilbake etter studier.

“For det er jo så praktisk med besteforeldre til mine framtidige barn i nærheten.”….

…..Da jeg var 15 år handla alt om nå, i morgen eller helga. Det handlet om venner, om dumme valg, om å utforske. Om å være forelska. Det handlet om å ha kjærlighetssorg. Om de nyeste miss sixty-buksene.

Jeg kjente på mestring. Jeg kjente på skuffelse og følelsen av å ikke få til… Jeg tenkte på at jeg fortalte hemmeligheten jeg lovte å ikke fortelle.

Jeg kjente på usikkerhet. Jeg tenkte på at Astrid var så mye penere enn meg.

Heldigvis. Med Ericsson 318 og store, treige datamaskiner, med internett som gikk på noe som het tellerskritt, slapp jeg å også sammenligne meg med Martine og Emma, Charlie og Dixi eller Markplair og Hermann… 

…De som er så utrolig flinke i det de gjør. De du kan se på flere timer om dagen om du vil.

Men husk det. At dette er jobbene til disse folka- det vi ser er bare en et lite glimt av deres egentlige hverdag.

Ikke bare fører det et press med seg når man bevisst eller ubevisst sammenligner seg med alle de flinke folka på Tik tok eller Youtube. I tillegg til at vi vil være som dem, ha alt de har, vil vi også ha den feteste mopedbilen, Iphone 12 eller box fresh sneakers.

Og så må dere prestere bra på skolen, være flink, helst best i det dere holder med på fritida.

Har du lyst til å bli veterinær, lege eller psykolog- og begynne på utdanningen rett etter videregående- for her skal det ikke kastet bort noe tid- er det kanskje allerede på høy tid å stake ut den kursen. Utdanninger som har fått et unaturlig høyt snitt for å komme inn på, som gjør at DU må ofre alt de neste fire årene.

Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

Jeg er så imponert over dere som allerede nå, som 15 åringer har planen klar, som får toppkarakterer, som blir tatt ut på landslag og som står øverst på pallen. Dere som ikke lar dere stoppe av kjærlighetssorg eller jakten på å finne deg selv.

Men jeg er også imponert over alle dere andre som også gjør deres beste. Enten om det er all innsatsen du legger ned for å sette sammen bokstavene som bare flyter rundt på arket, eller om du fortsatt møter opp på skitreninga selv når alle vennene dine har slutta.

Og alle dere andre midt imellom der, rett under eller rett over.

Det jeg prøver å si er at det å prestere. Det å gjøre sitt beste. Ikke alltid kan måles i en 6-er eller en førsteplass. Ikke alle har de forutsetningene som skal til for å klare det, og det handler ikke om at du er mindre smart eller mindre flink. Ingen er perfekte.

En toer, treer, firer eller femmer. En tredjeplass når dere kun er tre som stiller til start. En andreplass når det er ti til start. Det gjør ikke deg til et mindre vellykket menneske enn han eller hun som står på plassen over deg.

Jeg vokste opp vegg i vegg med mine besteforeldre, og de hadde mye å si for oppveksten til mine tre søsken og meg. Min morfar hadde mye utdanning, hadde en viktig jobb. Han var prest. Han var streng. Han ville vi skulle lykkes og han ville vi skulle oppføre oss.

Det som likevel gjorde han mest stolt, var ikke da jeg kom hjem med 6-er i o-fagen, eller da jeg ble tatt ut på kretslaget i fotball. Det var da han fikk høre folk på bygda si “de Kvammen-ungene er så høflige”.  Morfar lærte oss om livet og naturen, og om å ta vare på det vi har.

Poenget mitt med den lille historien er at hvordan du er og blir som menneske, hvordan du behandler andre – det er de viktigste verdiene du kan ta med deg.

Og kanskje like viktig: Vi voksne, mammaer og pappaer er nemlig også bare helt vanlige folk. Vi gjør feil og vi vet ikke alt. Men vi kan også vær høflige, si hei, snakk med folk du vanligvis ikke snakker med på foreldremøtet…

Også de som ikke har HOKA-sko.

Prøv å ikke sammenlign barna dine med Turid sine, som sover hele natta, aldri har skitne klær og som smiler så pent på bildene. Ikke snakk deg selv ned fordi du ikke har kroppen til Funkygine…eller at huset ditt ikke er like strigla som Halvor Bakke sitt.

IKKE SLENG DRITT I KOMMENTARFELT.

Hvis vi ønsker at barna våre skal komme tilbake og etablere seg her, må vi lære de å se muligheter framfor begrensninger – Å det er vanskelig å se det vi har- våre muligheter – når vi hele tiden skal sammenligne oss med alle de perfekte livene der ute i den store verden.

Det er måter vi kan være gode rollemodeller på.

Til slutt vil jeg bare gi konfirmantene ord på veien. Prøv å stå imot presset. Prøv å se litt opp fra skjermen, på det du faktisk har, se på Ida eller Sander ved siden av deg, som faktisk har et helt vanlig liv de også.

Forskjellen fra dere og kidsa i Oslo, er at dere ikke bare er en av veldig mange.

Her, på et lite sted, blir dere sett og hørt, og dere kan være med å få ting til å skje, være med på å gjøre en forskjell.

Prøv å gi litt f innimellom, klapp dere selv på skuldra og nyt ungdomstida-som helt vanlig ungdom.  

For ungdomsstida får du ikke igjen. Og det er nemlig litt for seint å angre på at dere ikke gjorde det når dere er 34, småbarnsforeldre og har masse regninger å betale….

Selv om DET for dere, som 15-åringer virker fryktelig langt fram i tid, og noe som er vanskelig å se for seg.

Gratulerer med dagen. Lykke til videre i livet!

– Og til dere som reiser vekk for å studere når den tid kommer, på vegne av næringslivet i Sør-Varanger; vær så snill å flytt tilbake!!

Skroll til toppen
Hopp rett ned til innholdet