Skrevet av Audun Sunde, sommervikar Sør-Varanger Utvikling
Det er mange sommerjobber man kan få. Personlig har jeg klippet gress, malt hus og garasjer, sittet i kassa og sittet i diverse resepsjoner. Ofte er arbeidsoppgavene og ansvaret ikke all verdens, noe som gjør at en fort kan bli sittende og telle timene til arbeidsdagen er over. Dermed var årets sommerjobb for meg noe helt annet. «Din hovedoppgave er å jobbe med Nordnorsk Vitensenter (NNV) i Kirkenes». I dette ligger det gjennomføringen av årets sommerskole, lære opp andre ansatte i HMS og aktiviteter som skal utføres, samt bestille alt som trengs av kjemikalier og andre godsaker. For en tidligere naturfagslærer med et sterkt minne fra klasserom med mange elever, begrensede mengder kjemikalier, tilgang på naturfagssal én gang i uken og begrenset tid til forberedelser, så var dette absolutt drømmen!
Etter en liten uke med å bli varm i trøya og bli kjent med mine kolleger, så bar det rett til Alta for å hospitere på deres sommerskole som ble avholdt på Nordnorsk Vitensenter. Grunnet flystreik ble det tur-retur med bil for undertegnende. Minner fra en tid som ungdom i bil og buss gjennom Finland og Finnmark for å spille fotball var god nostalgi som fikk turen til å gå raskt.
Vel fremme ble jeg introdusert for Marianne Kjeldsberg og hennes erfarne ungdommer, som jobbet som et bra team og sammen veiledet yngre og nysgjerrige forskere denne uken. Det ble satt i gang spireforsøk, der barna fikk gradvis se et frø, dag for dag, spire til en liten plante. Det ble laget egne leppepomader, nøkkelringer av gamle plastposer, og oppskytning av raketter, mens gradestokken presset mot 30 grader. Det var det ansvarlige voksne som veiledet og hjalp barna, samtidig som de fikk vist fram litt farligere eksperimenter. Her var det blant annet det å lage softis med flytende nitrogen, elefanttannpasta med hydrogenperoksid, og store ildskyer med lycopodiumpulver. I seg selv er disse eksperimentene fascinerende å se på, men det er også mye lærdom å hente bak disse forsøkene om de formidles rett, noe som er en del av formålet til Nordnorsk Vitensenter.
Det å kunne jobbe mer åpent med tema, der barna får tid og mulighet til å utforske noe på egenhånd, om det omfatter den lokale flora og fauna og se med egne øyne hvordan fotosyntesen fungerer, eller at de leker med installasjoner hvor de, med sin energi, får gjort den om til elektrisitet. Det å gjøre slik utforskning, om barna har en direkte forståelse av det, eller bare syns det er gøy, er mindre viktig, da de i senere tid vil har de mentale «knaggene» å henge teoretisk kunnskap på. Det å forstå elektrisitet, fluidmekanikk og økosystemets sammenheng uten å ha hatt nærkontakt med noe av dette vil gjøre et fag som naturfag vanskelig og demotiverende for mange, spesielt om du kaster litt matematikk opp i gryta samtidig. Derfor er vitensenteret så viktig.
Fra idretten og kulturen er det en gitt sannhet at det kreves en arena hvor utøveren kan bli god og kvalifiserte personer som kan veilede utøvere til å få ut sitt fulle potensial. Fotball har sine baner, ski har sine løyper, teateret har sine scener, og musikken har sine øvingsrom. Hvorfor er det ikke slik for de som interesserer seg for naturvitenskapen? Det å skape en arena for lek, moro og utforskning er viktig for å kunne få hevet kompetansen hos befolkningen, men også for å kunne spisse den ytterligere hos de som brenner for faget.
Nordnorsk Vitensenters sommerskole i Kirkenes er en slik arena, der temaet i år var “Grønne hender”. Barna som deltok fikk være forskere og utføre gøyale eksperimenter en hel uke, og fikk på den måten god praktisk læring. God læring var det også for meg som var ansvarlig for sommerskolen.
Årets sommerjobb ble avsluttet med blant annet slimverksted og vitenshow med flytende nitrogen på Tivoli North under Kirkenesdagene. De siste to ukene ble fartsfylt med vitenshow og slimverksted under Kirkenesdagene, og gjennomføring sommerskolen uken etter. Jeg sitter nå igjen god minner av nysgjerrige barn og voksne og en takknemlighet etter en litt annerledes sommerjobb enn tidligere. Jeg takker Nordnorsk Vitensenter og Sør-Varanger Utvikling for tilliten – og alle barna for givende dager!
Alle foto: Nordnorsk Vitensenter Kirkenes
